Vinneren ble valgt med en metode som ikke sto i anbudet. Er det lovlig?

Du leverer et tilbud der du er 200 000 kroner billigere enn nærmeste konkurrent. Kvaliteten er vurdert som lik. Likevel taper du. I tildelingsbrevet ser du en poengberegning du ikke forstår, der din prisfordel på magisk vis har "fordampet". Du har ikke tapt anbudet; du har tapt for en evalueringsmodell du ikke visste eksisterte.

Analyse: Den skjulte trusselen i "detaljene"

I enhver konkurranse er leverandører beskyttet av prinsippet om forutberegnelighet. Du skal kunne lese et konkurransegrunnlag og forstå nøyaktig hvordan du blir vurdert. Men i den siste, avgjørende fasen av evalueringen – selve sammenstillingen av poeng – finnes det en fallgruve så alvorlig at den kan snu hele resultatlisten på hodet: Normalisering.

Normalisering er et teknisk justeringssteg oppdragsgivere kan bruke for å sikre at vektingen de har lovet (f.eks. 60% kvalitet, 40% pris) blir reell.

Problemet oppstår når konkurransegrunnlaget er uklart på om eller hvordan dette skal gjøres. En fersk og rystende sak fra KOFA viser hvor katastrofalt dette kan være.

Skrekkeksempelet: KOFA 2024/0759 (Jernbanedirektoratet)

I en nylig rammeavtale hadde oppdragsgiver skrevet at "Beste tilbud innenfor hvert kriterium vil få 10 poeng". Dette signaliserer at de skal normalisere.

Men de unnlot å spesifisere den nøyaktige matematiske metoden for hvordan andre tilbud skulle beregnes.

Etter at tilbudene var åpnet, satte oppdragsgiver seg ned for å regne. De oppdaget da at det fantes to ulike, men logiske, måter å normalisere poengene på:

• Metode 1 (Proporsjonal): Den ene metoden ga Klager seieren.
• Metode 2 (Additiv): Den andre metoden ga den Valgte leverandøren seieren.

Oppdragsgiver sto nå i en situasjon der de, etter å ha sett alle kortene, fritt kunne velge den regnemetoden som ga den vinneren de foretrakk.

KOFA slo fast at dette var et fundamentalt brudd på Dimarso-prinsippet (som krever at modellen må være fastsatt føråpning). Bare det at denne valgfriheten eksisterte, utgjorde en åpenbar risiko for favorisering. Konkurransen måtte avlyses.

Hva betyr dette for deg som leverandør?

Denne saken er et varselsignal til alle leverandører. Den beviser at du kan ha det beste tilbudet, men likevel tape fordi oppdragsgiver har etterlatt et "hull" i konkurransegrunnlaget som gir dem mulighet til å endre spillereglene underveis.

En annen vanlig feil er det motsatte: I KOFA 2014/22 hadde oppdragsgiver lovet en absolutt skala (der "svært god" ga 10 poeng). Da beste tilbud bare fikk 7,8 poeng, valgte de å normalisere dette opp til 10 for å få "full uttelling". KOFA slo fast at dette var et klart brudd på forutberegneligheten . De brøt sine egne regler.

Konklusjon: Anbudsanalyse er risikostyring

Det er ikke lenger tilstrekkelig å skrive et godt tilbud. Leverandører må også vurdere kvaliteten på selve konkurransen.

Å delta i en konkurranse med en uklar eller selvmotsigende evalueringsmodell er som å spille poker uten å vite hvilke hender som vinner. Du risikerer å kaste bort hundrevis av timer på et spill som i praksis er rigget – ikke nødvendigvis av ond vilje, men av ren metodisk inkompetanse hos oppdragsgiver.

Å identifisere disse juridiske og matematiske fellene før du investerer tid og ressurser, er den viktigste risikoanalysen du kan gjøre.