Vinneren ble valgt med en metode som ikke sto i anbudet. Er det lovlig?

Den skjulte trusselen i detaljene

I enhver konkurranse er leverandører beskyttet av prinsippet om forutberegnelighet. Du skal kunne lese et konkurransegrunnlag og forstå nøyaktig hvordan du blir vurdert. Men i den siste, avgjørende fasen av evalueringen — selve sammenstillingen av poeng — finnes det en fallgruve som kan snu hele resultatlisten på hodet: normalisering.

Normalisering er et teknisk justeringssteg oppdragsgivere kan bruke for å sikre at vektingen de har lovet, for eksempel 60 prosent kvalitet og 40 prosent pris, faktisk blir reell. Problemet oppstår når konkurransegrunnlaget er uklart på om, eller hvordan, dette skal gjøres.

KOFA 2024/0759 (Jernbanedirektoratet)

I en rammeavtale hadde oppdragsgiver skrevet at «beste tilbud innenfor hvert kriterium vil få 10 poeng». Det signaliserer at de skal normalisere. Men de unnlot å spesifisere den nøyaktige matematiske metoden for hvordan de øvrige tilbudene skulle beregnes.

Etter at tilbudene var åpnet, oppdaget oppdragsgiver at det fantes to ulike, men like logiske, måter å normalisere poengene på. Den ene ga klager seieren. Den andre ga den valgte leverandøren seieren. Oppdragsgiver sto dermed i en situasjon der de, etter å ha sett alle kortene, fritt kunne velge regnemetoden som ga den vinneren de foretrakk.

KOFA slo fast at dette var et fundamentalt brudd på Dimarso-prinsippet, som krever at modellen er fastsatt før åpning. Bare det at valgfriheten eksisterte, utgjorde en åpenbar risiko for favorisering. Konkurransen måtte avlyses.

Den motsatte feilen

I KOFA 2014/22 hadde oppdragsgiver lovet en absolutt skala, der «svært god» ga 10 poeng. Da beste tilbud bare fikk 7,8 poeng, valgte de å normalisere dette opp til 10 for å få full uttelling. Også dette var et klart brudd på forutberegneligheten. De brøt sine egne regler.

Hva betyr dette for deg som leverandør

Det er ikke lenger tilstrekkelig å skrive et godt tilbud. Leverandører må også vurdere kvaliteten på selve konkurransen. Å delta i en konkurranse med en uklar eller selvmotsigende evalueringsmodell er som å spille poker uten å vite hvilke hender som vinner.

Å identifisere disse fellene før du investerer tid og ressurser, er den viktigste risikoanalysen du kan gjøre.